Det gåtefulle folket
Når barn taler fra hjertet må voksne hoder tie. En blog om politikk, avocado, pandatvillinger og en niåringer hjertedrevne assosiasjonsressurs..
Read MoreTeskjekjerringa på matta; Om å gjenkjenne åpne læringsvinduer.
Teskjekjerringer og yogalære lar seg ikke knekke eller kvele. De vrir seg i posisjon og puster enda dypere.
Read MoreKapasitet og sårbarhet; Ungdomsyoga for brolegging.
Det er ikke bare armer, bein og adamsepler som kommer ut av eller endrer proporsjoner. Hele den emosjonelle biokjemien inngår i en total defragmentering og omorganisering. Vi må benytte oss av rom og tid på nye måter. Det kan yoga.
Read MoreBreathing head by toe with God.
Brething head by toe with God like that....
It was physics reconstructing my spiritual universe.
I must have been eight by then.
Read MoreDen fødte yogaterapeuten.
"Engler daler ned fra sky", er den første tanken som slår meg når jeg ser det lille barnet ta sine første prøvende skritt på jordas overflate. For jeg har alltid syntes at det ser ut som strevet ligger mer i å holde seg fra å fly til værs igjen, enn å unngå å falle nesestups. Som mor, lærer og yogaterapeut vet jeg en del om hva for et arbeid som ligger bak de tilsynelatende overjordiske, lette skrittene. Det er derfor jeg kaller dem små yogalærere. Og lykkelig er den som har tilgang på en slik!
Read MoreYoga for små romreisende.
Et svangerskap er en reise i rommet; for mor såvell som for barn. I et endelig tidsforløp føyer evigheten seg sammen med to livsløp i et klimaks av skaperkraft og formfullenthet. Vi som møter barn i mor på yogamattene får koble oss på noe magisk.
Read MoreTHE WORLD AT MY FINGERTIPS
My brain dancing with my fingertips.
Read MoreFEM METER GUTT OG EN ENGEL.
Vi som har et barn for lite, som alltid vil ha et barn for lite, bærer et hemmelig tall av dynamisk art under hjertet. Mitt begynte med ett. Nå som jeg ikke skal ha flere barn, er det fire, og det følges av en tyst bønn om at tallet aldri skal endre seg igjen så lenge jeg lever.
Read MorePSSSST, PSSSST, PSOAS
Kanskje er du som meg. Kanskje er også du en slik en at en liten bemerkning, eller mangelen på den, en talende pause eller et kremt fra moren din kan sette deg helt ut av spill. Jo, jeg holder min Sadhana og arbeider med pranayama. Jeg er seks og førti år, men like fullt kan jeg fylles av en slik avmakt og vrengt raseri at det kjennes ut som alt blodet flykter fra asiktet og fester seg i en knute i nakken, hodebunnen krymper og armene blir lammet. Jeg har ikke mye å stille opp med; hun har ikke rett, faktisk tar hun dundrende feil og har gjort det i så mange år at det har blitt forsteinet som et familiebud i en grovhugget granittavle. Men hun er moren min. Jeg kan ikke dømme henne uten å fordømme meg selv. Jeg kan ikke rase ut på henne uten å se for meg de myke, bleke håndbakene hennes med synlige turkisblå blodårer som løper over dem som gåtefulle hieroglyffer som bevarer fortellingen om hele mitt opphav og oppdrag i verden.
Jeg er yogalærer, men jeg er ikke immun og i slike tilfeller skal det mer enn vekselspust til. "Pssssst", sier kroppen min. "Psssst, psssst psoas,,," var det. Under det hamrende hjertet, de stramt knyttete mavemusklene, fra lendryggen som dandert inn i og rundt bekkenet og med et godt tak rundt lårbeina, svinger denne sjelens muskel seg. Strammer seg også til når navlen knytes, men har vett og virkningskraft til å kunne gjøre noe med det. Denne gåtefulle "sjelens muskel" mestrer det hodet glemmer gitt de rette betingelsene. Gitt bevegelse, rytme, pust og hengivelse. Som det voksne barnet jeg føler meg som, får jeg på meg skoen, dundrer ned trappen og langer ut i den lille byens snirklete gater over bakker og under berg.
Rasende først, lange sinte skritt, men etter hvert som psoasen blir stimulert blir bevegelsene mer flytende. Dette forsterker følelsen av å gjenvinne meg selv og jeg slipper hoftene fri. Går som en karibisk kvinne. Dansende, vuggende, kjenner hver bevegelse som en kjærlig henvendelse til den jeg virkelig, virkelig er. Til meg i meg. Til mitt Sat Nam. Jeg strever ikke mer, jeg strener og skrittene lyder et variert og vakkert mantra mot asfalten som er dekket av våte høstblader. Villfafren smågrus risler og spruter, gjenleirede søleputter smatter.
Hjemme igjen kaster jeg det sinte kortet jeg hadde skrevet i søpla og takker for at moderen er så langt fra mailbar man kan komme. Jeg meg med en kopp gullmelk og lar fingrene steppdanse over tastaturet. Det slutter med en takksigelse. For psoas, for urimelige mødre som speiler oss og balanserer ting. Og for psoas en gang til.
Gjøvik 12.11.2015
Sat Nam