Det har gått drøye femten år siden jeg mottok diagnosen Multippel Sklerose, snart åtte siden jeg kom meg på yogamatte og lot kroppen min vise meg hvordan jeg selv kunne gjøre noe med det. Jeg har møtt mange lærere, guruer og forskjellige formidlere av hvordan livsstilsendringer kan transformere liv og helse. De som har berørt meg mest og ført til de største «hoppe-over-egen-skygge» opplevelsene, har det til felles at de har bestått Prøysenprøven. De har resonnert med min indre teskjekjerringa ved på klangfullt vis å støtte meg i det jeg kjenner er selve grunnen til å være. Til mitt raison d’être. Eler som Alf Prøysen sier det; «når noe kommer rekandes på ei fjøl er det som regel fjøla du har bruk for». Fjøla mi er en grunnleggende tillit til tilværelsen som sådan.

Denne fornemmelse av at alle utfordringer innebærer en mulighet for vekst, til å forstå, mestre, erkjenne noe nytt; det er noe vi alle har med oss fra starten av. Ellers hadde vii aldri lært oss å gå. Vi tar til med arbeidet med å realisere oss; tillitsfullt, møysommelig og med stor anstrengelse alle sammen. Dersom vi ikke blir avbøyd helt og holdent(ikke knekt, for det tror jeg ikke noe på1.) er det som oftest en hensiktsmessig rød tråd i hvordan og til hvilken tid denne prosessen arter seg.

I løpet av de siste fem årene har jeg forsøkt å formidlet gjennom foredrag og kurs om hvordan yoga for meg innebærer så mye mer enn fysisk fleksibilitet og styrke. Om hvordan det har endret livsløpet mitt, om hvordan den helsemessige utfordringen min ble en veileder og på sett og vis medspiller. Jeg har fortalt om teskjekjerringa som overtaler melkemugga til å tippe litt slik at melka strømmer ned i bollen. Overtalte katta til å hjelpe seg med å gjennomføre planene sine til tross for at hun igjen hadde blitt lita som ei teskje når det passet som dårligst. At selve grunnfjellet i Alf Prøysens fortelling om denne Innlandsguruer handler om denne tilliten, fikk jeg igjen oppleve denne julen. Jeg våknet rett og slett opp på lille juleaftens morgen og var lita som ei teskje!

Først var det jo slik at den yngste sønnen min ble halvveis slukt av en gjenstridig «julesjau» og alt som var spist, drukket, sakt og i det hele tenkt kom sprutende ut i begge ender. Det var ubehagelig og smertefullt for ham. For meg som mor var det emosjonellt hjerteskjærende, mentalt skjerpende, praktisk grensesprengende og sosialt temmelig utfordrende, etter som det var oss som etter noe om og men likevel hadde endt opp med å skulle arrangere familiejulen i år. Som yogaterapeut og anatominerd med stor affinitet for tarmsystemets gåtefulle mikrounivers, nevrotransmittere og uendelige former for reflekser var det rett og slett imponerende.

At dette barnet har et immunforsvar med en slående musikalitet og finstemthet har jeg jo visst lenge. De siste årene har jeg stort sett gitt opp å sykmelde ham for mer enn 24 timer, for til tross for at inkubasjonstiden hans sikkert er som de fleste gjør den fantastiske kroppen hans seg ferdig med symptomer og egenmedisinering(hoste, oppkast, feber, utslett, diare etc) i løpet av en intens natt, morgen og formiddag. Når skolen er over for dagen er han som regel fjong og fin. Sliten, men såpass i slaget at jeg må ta i bruk noen triks og bestikkelser for å få ham til å holde seg i ro og la kroppen hvile litt ut. Han er sjelden syk, men det er intenst når det står på. Sykdommene kommer også sjeldnere og sjeldnere etter som kroppen hans ser ut til å være like rask og smidig som læringsevnene hans forøvrig. Han plukker det opp raskt og integrerer det med stor musikalitet.

Så var det meg da. Multippel Sklerose er en betegnelse på noe som er et utall av såkalt kroniske autoimmune nevrologiske demyeliniseringsprosesser. Til felles har de at immunforsvaret løper løpsk og setter i gang med det som i utgangspunktet er helningsprosesser; altså betennelser beregnet på å nedkjempe trusler utenfra, på kroppens egne cellestrukturer. I denne sammenhengen er det myelinet og nervecellene det går ut over. Det er ikke bra. Det følger til at mer eller mindre vitale prosesser kan bli forpurret eller satt ut av spill. Symptomene kan minne om mer eller mindre ekstreme skader av rusmidler. Jeg pleide å kalle det MS-promillen min da jeg den gang før yoga kunne oppleves som overstadig beruset over lengre tid, med sjangling, skjeling, snøvling, kognitiv brist og også eufori eller dramatiske øyeblikksdepresjoner. De mindre synlige; smertene, utmattelsen, frykten og tapet av selvaktelse hadde jeg andre begreper for. Celleimplodering, Tornerosetåke, Askeflak osv.

Etter at jeg innvandret til denne Mjøsbyen, ble syk nok og så frisk nok til å finne sammenhengen i tilværelsen på yogamatta, falt det naturlig å videreføre Prøysenmetaforikken under foredrag og undervisning.

Men alt det der skulle jo ha tilhørt fortiden. Jeg har jo vært frisk så lenge. Jeg har ikke fornektet muligheten for at mer eller mindre alvorlige symptomer skulle komme til å vise seg igjen, men kom igjen! Jeg skulle jo holde Julaften!

Men jo; jeg hadde kjent på noen av de samme symptomene som sønnen min mot kvelden bittelille julaften. Ved sengetid lille julaften ante det meg jeg hadde med noe langt villere og sterkere enn sjau og spy å gjøre. Først ble overleppen, så hele høyresiden av ansiktet mot numment, blikket ble uklart, strammingen og følelsen av tvangstrøye i bukhinnen og inne i ryggmargen. Jo jeg kjente det igjen. Etter nærmere åtte års opphold var igjen immunforsvaret mitt i ferd med å reise seg og samlet krefter til å brøle. Jeg frøs til på autopilot. Krøllet meg sammen i sengen. Vendte meg bort fra mannen i mitt liv som var kommet for å feire jul sammen med familien sin igjen. Jeg falmet der i mørket; ble trist, skamfull, redd. Så for meg alt det et realt MSattak kan by på. Hvordan det hadde oppført seg sist.

Men så… kjente jeg også igjen det viktigste. Fundamentet mitt, det grunnleggende for hvem jeg er. Jeg kjente tillit. Jo, det var vondt, det var svinaktig vondt(jeg skal ikke utbrodere hva jeg mener om hva mennesket gjør mot grisen spesielt rundt jul, men svinaktig vondt har en annen betydning for en vegetarianer!). Jeg spente alle muskler, laget skrustikke av meg selv, brukte nese-, munn-, venstre- og høyrepust for alt det var verdt. Med pusten kom ånden over meg. Læreren min. Den indre. Og jeg kjente at jeg krympet, jeg ble teskjekjerringa igjen for nettopp der lå også kraften min. Forsiktig, for ikke å enda mer ettertrykkelig vekke opp den gode mannen ved min side, sjanglet jeg ut på baderommet mitt som er stort, lyst, med oppvarmet gulv og der en yogamatte alltid ligger klar.

Jeg sank inn i lotus og kjente den dulmende tøyevondtgodten bre seg i gjennom kroppen, det energetiske trekantede fundamentet mitt etablere seg fysisk mellom sitteknutene og navlen. Jeg lot pusten åpne brystet mitt, smelte skuldrene, strekke ut hele ryggraden ved hjelp av teskjekjerringas heklenålskrok i haken. Jeg henga meg fullstendig til pusten min, lot min indre lærer resonnere mellom navlen og hypofysepunktet innenfor pannebenet. Jeg lot den Kundaliniyogiske inntoningen med mantraet «Ong Namo Guru Dev Namo» strømme i gjennom hver eneste cellemembran i kroppen min og så gjorde jeg akkurat det som dette mantraet betyr. Jeg bøyde meg, strakk meg, skrudde meg, snudde meg… under veiledningen av min egen kropps uendelige visdom. Jeg gjorde Sat Kriya og lot pust, lyd, asana og alle vibrasjoner selvmedisinere mikrobiomet i tarmsystemet mitt. Lot kriyaen aktivere salig egenprodusert dopamin og oksytocin for så å ta i mot savasana og riktig marinere meg i avspenning. Da jeg lot meg løfte opp til overflaten igjen etter den dype hvilen var jeg fylt av en varm, stabil følelse av takknemlighet og selvtillit. Ja, jeg har MS. Den kom tilbake med en utfordring denne julen, men forskjellen på den gang da og nå er at jeg vet hvordan jeg best kan møte bølgen.

Teskjekjerringa er en dugelig surfer. En bølge kan skade, overvelde, utslette. Og den kan rides. Tre dager etter er butikkene åpne igjen og dagen er i en viss forstand ikke fullt så hellig som de som nettopp har vært, eller straks kommer til å bli. For meg er disse dagen gylne og det formelig stråler ut fra et lite hvitt hus i denne lille byen i Prøysenland.

Så får heller teskjekjerringa ha meg tilgitt meg at jeg kanskje har kommet til å røpe oss. For jeg er så sikker på at det er fler enn meg som har så uendelig mye å lære av henne. Av sin egen kapasitet. Prøysen forteller…«Da kom mannen hjem. Og akkurat i det mannen åpna døra, ble kjerringa like stor som hu brukte å være, og så satt de seg og spiste, begge to. Kjerringa nevnte ingen ting om at hun hadde vært lita som ei teskje, for det bruker ingen kjerringer å si.»

1) Som gammel grunnskolelærer og yogaterapeut ser jeg stort sett på såkalte avvik som mer eller mindre vellykkede strategier for å bevare seg selv i sin egenart under vanskelige omstendigheter. Jeg tror og har sett på skjulte ressurser og kapasiteter i adferder som ofte forbindes med bokstavdiagnoser.