Ja, utfordringene som har tårnet seg opp fremfor oss føles ofte overveldende og kan demotivere den mest kreative voksentenker, og meningen min her er ikke å skjemme ut husets niåring med å genierklære ham slik en fredagsmorgen i januar, men som representant fra «det gåtefulle folket» avleverte han en refleksjon over frokostbordet som åpnet et landskap av beundring, håp og fryd i hjertet mitt.

Morgennyhetene dannet en slags lydkulisse rundt oss, formidlet gjennom nettradio-appen på telefon min. Den voksne mannen jeg elsker var ikke her og jeg kunne dermed la den skjærende lyden skråle i vei uten å rive de Hi Fi-kultiverte trommehinnene hans i filler. Husets yngste satt i niåringskokongen sin med et konsentrert ansikt; så ut til å være fullstendig viet oppgaven med å på en perfekt geometrisk måte hule ut en overkommelig del av den delikate avocadoen som lå så perfekt støttet i hånden hans.

Jeg hadde gjort morgenyoga og nynnet fornøyd mens jeg tutlet sammen skolesaker og matpakke, bare halvveis var Krf- politikeren Kjell Ingolf Ropstads klønete forsøk på å nyansere gårsdagens uttalelser om tvillingabort uten å komme med den blanke unnskyldningen som han etter manges mening skylder de som følte seg rammet av den. Det var andre gangen saken var til nyhetsbehandling etter at jeg hadde reist meg fra morgenmeditasjonen, og jeg var tilstrekkelig lite reaktiv til at jeg hadde latt nyheten synke og modnes litt før autopiloten brølte etter politikerblod.

Jaja, forferdelig klønete, men et uttrykk for en ryggmargsopplevelse om at tvillinger hører sammen som jo deles av veldig mange mennesker i verden; uavhengig av kjønn. Ropstad ville gjerne fullføre enda et nervøst formulert resonnement om samfunnet sin oppgave om tilrettelegging. Jeg registrerte anstrengelsene hans, men jeg var egentlig ikke der.

Jeg satt meg ned ved bordet og betraktet drømmeren på den andre siden. Avocadobiten glinset på skjeen som hadde stanset halvveis mellom tallerken og munn. Uten å løfte blikket fra den sa han så: «husker du de Pandaene som var tvillinger på Newton»?

Det føltes som om hjertene våre koblet seg sammen. Også jeg hadde blitt dypt grepet av episoden hvor dyrepasserne i den kinesiske dyrehagen sto på døgnet rundt for å støtte en ung pandamor til å kunne ta vare på begge de nyfødte barna sine til tross for at hun i naturtilstanden ville ha valgt den sterkeste og latt den andre sovne inn. De byttet rett og slett ungene slik at de fikk morsmelk, magemassasje for å bæsje og kos for å vokse annen hver gang ,helt til ungene var større og sterke nok begge to til at morens egen kapasitet passet med barnas behov. Episoden ligger på nrk.no og er vell verdt en sofakrokstund med familien.

Høy på morgenyoga og økologisk espresso slo jeg armene om dette storelille barnet mitt, skjøv ham litt fra meg og vi så hverandre dypt inn i øynene. Det jeg så i det milde ansiktet hans var helt hverdagslig kjærlighet og klokskap. Ikke egentlig stolthet over å ha knyttet en noe så noe inn i hampen flott hjertehodeassosiasjon. Det han så i mitt var kanskje den solide respekten og håpet jeg har til ham og resten av folket hans. Jeg følte ikke noe behov for å vurdere, forelese eller balansere hvem som hadde hvilken agenda for ham. Hjertet hans og det solide, lave fysiske og etiske tyngdepunktet i kroppen og sinnet hans vil føre ham videre på den veien.

«Håpet er lysegrønt», pleier gudmoren hans å si. Lysegrønt som en perfekt avocado, som hjertechakraet, som våren, som «gåmannen» i trafikklyset ved fotgjengerovergangene. Vi skylder dette folket å lytte til hva de føler og tenker om fremtiden, før vi virvler oss enda lengre inn i vår felles dystopi over klimakrise, digitalt slaveri og rasekrig.

Ja, jeg følger også Leo Ajkics «Uro» på NRK, han er også temmelig grønn til å være så gammal.