Da jeg våknet i morges var det til en erkjennelse at jorden har tatt hele 49 runder rundt solen med meg på seg. Om jeg ikke har hatt begge beina på den i alle de årene, så har jeg i hvert fall gjort alle bevegelser knyttet til og underlagt dens kraftdelt.

Slik ble det ikke med deg, pappa.

I løpet av det siste året har opplevelsen av å på sett og vis skulle skille lag meg deg på ny ligget som en dyp vibrasjon av C-strengen på celloen min. Kanskje det var derfor jeg endelig realiserte drømmen om å begynne å spille på den. I det myke vibrerende mørket av en fri C, ligger det en opplevelse av uendelighet. Den bærer i seg det som skal komme, like så mye som det som har vært. Det ender ikke med C.

Livet ditt endte det året jorden gikk din 48. bane rundt solen. Du hadde elsket, ervervet deg stor kunnskap og mange ferdigheter. Du hadde erobret såvell som knust hjerter på veien, men jeg tror faktisk det var etter å selv ha bidratt til at to små pikehjerter skulle begynne å slå og med det ansvaret det medførte, at du fant den virkelig foreningen med livet. Og at det også var da den forferdelige frykten begynte å dominere alle de andre følelsene du var så rik på. For hvordan skulle du kunne beskytte oss to mot alt det harde, det mørke, det seige, det umenneskelig smertefulle? Hvordan skulle du kunne gjøre det anderledes, ikke bli som...

Livene våre utfoldet seg i lyset av din kjærlighet. Og i mørket som bredte seg rundt deg under det store slaget du utkjempet og vant, men til en så høy pris. Monstre du nedkjempet slik at du aldri skulle komme til å hverken krenke eller slå slik de selv hadde blitt krenket og slått. Sammenbruddene dine, alkoholen, det introverte raseriet og den svartsynte avmakten er også en del av den jeg er. Som all kjærligheten du ga, den usvikelige troen på at jeg kunne få til akkurat det jeg ville i verden på min egen og dermed riktige måte. Den store gleden du hadde av selve mennesket slik mennesket føler og uttrykker seg i musikk, kunst og kultur. Den totale uegennyttigheten og hengivelsen du viste oss, et paradoks det ble vanskelig å løse opp i etter som alkoholmisbruket også var et langsomt og hjerteskjærende selvmord.

For slik gikk det jo, pappa. Vi skulle leve videre uten alt det fantastiske du hadde gitt, på den måten bare du kunne gi det. Rudolf Steiner sa en gang noe slikt som at dersom et barn opplevde bare én nær tilknytning til et menneske som hadde evnen til å elske det uten forbehold for den det mennesket var dypest og innerst, da hadde det en opprinnelse og en plattform. Jeg hadde deg, og farmor som i ren fortvilelse over at sønnen hennes hadde kunnet forlate oss så tidlig faktisk tok det på seg å bli hele 93 år gammel. Det er stor rikdom og dyp fortvilelse i er slik arv pappa.

Om noen uker er det ti år siden jeg fikk oppleve at en av de faretruende skyggene virkelig ga slipp. Om noen uker er det ti år siden jeg drakk alkohol og røkte for siste gang. For selv om mange mennesker kan finne ufarlig forlystelse i slikt, så er ikke det for slike som oss pappa. Det ligger for sterke strømninger under. Strømninger i form av gener og epigener som lett aktiviserer selvødeleggelse der andre bare finner fornøyelse. Det fornemmet datteren, moren og mennesket i meg og jeg tok et valg. Paradoksalt nok; et valg i din ånd. Det var et annet monster. Pappa; brage dragedreper. Jeg vet at du gjorde så godt du kunne og at du sjelden følte at det var godt nok. Jeg vet at slike drager, en slik frykt, har evnen til å gro ut nye hoder og daske deg over ende med den taggede tykke halen når du minst venter det.

Hver eneste kveld, når jeg ber godnattbønn med det yngste barnebarnet ditt, den bønnen du lærte og ba med oss hver kveld; så ber jeg også sinnsrobønnen jeg lærte da jeg som voksent barn av en alkoholiker møttes med likesinnede i et fellesskap i Oslo.

Her kommer de begge to.

Nå lukker jeg mitt øye

Min vokter i det høye

I varetekt meg ta

Fra frykt, fra sorg, fra fare

Min engel meg bevare

Som ledet har min fot i dag

I kjærlighet

God Natt.

Gi meg slik sinnsro at jeg formår

Å godta det jeg ikke kan forandre

Mot til å forandre det jeg kan

Og forstand

Til å se forskjellen

Begge loser de meg videre; gjennom utfordringer, i ekstaser, i frykt og fryd.

Vi padlet sammen, du lærte meg å skyte med bil og bue, du lærte meg om kroppen som et instrument for resonans og gjenklang. Jeg gjør morgenyogapraksisen min, Sadhana, med ryggfleks, archer pose, mantra og meditasjon. Jeg underviser yoga og blir undervist og veiledet av mine egne elever hver eneste dag. Jeg lever i en kjærlighetsfull og til tider stormene hverdag med min og din familie. Jeg kjenner at i rytmen, i relasjonene og i de fysiske og mentale bevegelsen som yoga og livet som sådan utfolder seg i, finner jeg meg selv og gjenklangen av deg.

Det føles som om veiene våre atter skilles i den fysiske biografien nå, pappa.

Men vibrasjonen av den dype C er for alltid vedvarende.

Gjøvik, 7.juni 2018.

PS: Dersom du som leser dette, finner gjenklang i noe som har med avhengighet, sorg, fysiske eller mentale utfordringer og kunne tenke deg å utforske hvordan yoga kan støtte deg i det, så ta kontakt med meg eller en annen yogalærer/-terapeut.