Kanskje er du som meg. Kanskje er også du en slik en at en liten bemerkning, eller mangelen på den, en talende pause eller et kremt fra moren din kan sette deg helt ut av spill. Jo, jeg holder min Sadhana og arbeider med pranayama. Jeg er seks og førti år, men like fullt kan jeg fylles av en slik avmakt og vrengt raseri at det kjennes ut som alt blodet flykter fra asiktet og fester seg i en knute i nakken, hodebunnen krymper og armene blir lammet. Jeg har ikke mye å stille opp med; hun har ikke rett, faktisk tar hun dundrende feil og har gjort det i så mange år at det har blitt forsteinet som et familiebud i en grovhugget granittavle. Men hun er moren min. Jeg kan ikke dømme henne uten å fordømme meg selv. Jeg kan ikke rase ut på henne uten å se for meg de myke, bleke håndbakene hennes med synlige turkisblå blodårer som løper over dem som gåtefulle hieroglyffer som bevarer fortellingen om hele mitt opphav og oppdrag i verden.

Jeg er yogalærer, men jeg er ikke immun og i slike tilfeller skal det mer enn vekselspust til. "Pssssst", sier kroppen min. "Psssst, psssst psoas,,," var det. Under det hamrende hjertet, de stramt knyttete mavemusklene, fra lendryggen som dandert inn i og rundt bekkenet og med et godt tak rundt lårbeina, svinger denne sjelens muskel seg. Strammer seg også til når navlen knytes, men har vett og virkningskraft til å kunne gjøre noe med det. Denne gåtefulle "sjelens muskel" mestrer det hodet glemmer gitt de rette betingelsene. Gitt bevegelse, rytme, pust og hengivelse. Som det voksne barnet jeg føler meg som, får jeg på meg skoen, dundrer ned trappen og langer ut i den lille byens snirklete gater over bakker og under berg.

Rasende først, lange sinte skritt, men etter hvert som psoasen blir stimulert blir bevegelsene mer flytende. Dette forsterker følelsen av å gjenvinne meg selv og jeg slipper hoftene fri. Går som en karibisk kvinne. Dansende, vuggende, kjenner hver bevegelse som en kjærlig henvendelse til den jeg virkelig, virkelig er. Til meg i meg. Til mitt Sat Nam. Jeg strever ikke mer, jeg strener og skrittene lyder et variert og vakkert mantra mot asfalten som er dekket av våte høstblader. Villfafren smågrus risler og spruter, gjenleirede søleputter smatter.

Hjemme igjen kaster jeg det sinte kortet jeg hadde skrevet i søpla og takker for at moderen er så langt fra mailbar man kan komme. Jeg meg med en kopp gullmelk og lar fingrene steppdanse over tastaturet. Det slutter med en takksigelse. For psoas, for urimelige mødre som speiler oss og balanserer ting. Og for psoas en gang til.

Gjøvik 12.11.2015

Sat Nam