Et barn ligger stille og sover, i mørkeste, mykeste muld.

Og tårenes glass renner over, for sorgen har skjenket meg full.

Et nådeløst savn, en sorg uten navn.

For enn om jeg sørger med rette, når spirende liv ikke leves.

Så vet jeg dog enda dette, at intet liv skapes forgjeves.

Ukjent forfatter

Vi som har et barn for lite, som alltid vil ha et barn for lite, bærer et hemmelig tall under hjertet. Mitt begynte med ett. Nå som jeg ikke skal ha flere barn, er det fire, og det følges av en tyst bønn om at tallet aldri skal endre seg igjen så lenge jeg lever.

Hvor mange barn har du?

"Jeg har tre barn"(FIRE;fem meter gutter og en engel...) Jeg snakker ikke så ofte om ham lenger. Det er ingen fortrengning. Vissheten min om å være firebarnsmor sitter trygt og kjærlig i hver eneste celle i kroppen min, men etter så mange år fordrer det å snakke om Ruben en motivasjon av at det skulle være for å hjelpe noen andre enn meg selv. Som nå i denne bloggen og som da jeg gikk gravidyogalærerutdanningen og det gikk opp for meg hvilke traumer som kunne ha vært bearbeidet dersom yogaterapi hadde kommet inn i livet mitt mellom de to første barna mine. Nå vil jeg gjerne fortelle deg, men dersom du er gravid akkurat nå kan du vente med å lese dette til du har barnet ditt i armene dine.

ULLEVÅL SYKEHUS - 17.JUNI 1988

Det lille mennesket mellom knærne mine skrek av sine lungers fullekraft og en liten stråle tiss dannet en glitrende bue og traff fødselshjelperen midt på magen. I det øyeblikket ble verden født på ny, liv beseiret død, menneskeheten var på ny frelst og jeg følte at, nå skulle det endelig være over. At mitt annus horribilis endelig var over. Markus ble lagt opp på magen min og mens de små knærne krummet seg i reflekskrabbing på sin aller første ferd mot brystet mitt og saligheten, traff duften av ham nesen min for første gang og slo for alltid klaffene til hjertet mitt opp for vid vegg. Jeg gråt for ham, for meg, for året som var gått siden jeg gravla storebroren hans. Jeg gråt for faren min som aldri skulle få møte et levende barnebarn. Pappa hadde gått bort bare to måneder etter Ruben min. Jeg gråt endelig alle de tårene som jeg ikke hadde turt å slippe til i redsel for at de skulle berøve enda et fullkomment barn i magen min livet, ved å tvinne det inn i sin egen livslenke.

AKER SYKEHUS - 2.JUNI 1987

Det var som et nytt drønn, dog et øredøvende stille ett. Jordmor Magnhild løftet den myke lille gutten opp på magen min. Jeg visste at all varmen i ham stammet fra min egen kropp. At han selv ikke hadde kunnet laget noen på to døgn. Men enda var han min- enda noen korte minutter kunne vi dele mitt blod. Igjen ballanserte jeg på kanten av et helt ekstistensiellt valg. Gi slipp på verden, men dens fornuft, rimelighet, og nådeløse realisme og omfavne fornektelsen. Jeg kunne holde liv i ham og meg ved å snu ryggen til alt og alle som sto for fornuftens begrensninger eller jeg kunne akseptere at vi skulle skilles. At jeg skulle leve videre uten ham. Det var to dager siden jeg hadde hatt valget sist. Da fødselslegen og jordmoren omsider skrudde av det blikkstille ultralydapparatet og med sorfulle øyne konstaterte at det ikke var liv, hadde jeg følt det som et svik mot Ruben. Lydig hadde jeg likefullt tatt i mot drypp i blodårene og injeksjoner i ryggmargen,. Det hadde føltes som jeg ga mer slipp på ham for hvert fremmedlegeme som trengte inn i meg. Ruben, min Ruben. Sta og stri hadde forsvart oss to mot alle de velmente advarslene om å gå videre med svangerskapet, så ung som jeg var. Så ressurssterk og lovende. Hele veien fra jeg ble vár ham for seks måneder siden hadde jeg insistert på min rett til ikke å ta i mot den selvbestemte abortmuligheten som jeg selv hadde villet forsvare med opprop og demonstrasjoner. Selvfølgelig forstummet alle kritiske stemmer og omformet seg i vantro og kjærlig i det øyeblikket nyheten bredte om seg. De neste månedene ble jeg vevet inn i lutter omsorg og sorgtung medinnlevelse. Pappa blødde for meg og senket nakken sin i maktesløshet og sorg. To måneder etter at Ruben døde, fulgte etter barnet mitt og jeg hadde to graver som jeg bar med meg. Jeg følte meg som en vandrende kirkegård; en mor og en datter uten hverken barn eller far, fremtid eller fortid. Markus, som ble født året etter, ble mer eller mindre manet frem og tviholdt fast mellom et overpent diafragma og en skruestikke av en sammentvunget bekkenbunn. Med dødsforakt overvåket jeg hvert eneste spark, bokførte hjertefrekvens og truet nådeløst min egen kropp med all verdens forbannelser dersom den igjen skulle begå barnedrap. Den glatte navlesnoren som bandt oss sammen ble til en galge i marerittene mine men også en livbøye som jeg sendte bønnfallende offergaver. Markus min; da vi så beseiret døden vi to, var det som om ingen ting vondt noen sinne ville kunne komme til å ramme oss igjen. På en eller annen måte ante det meg at med en så intens investering i den universelle energien jeg hadde gjort for meg selv og familien min, ville det kunne bli vanskelig å finne hvilepuls igjen Det var likevel underordnet. Han levde, vi var frelst.

2.juni har vært en stillferdig dag i snart i straks 30 år. Jeg tenker kjærlige tanker om Ruben, takknemlige tanker for Markus og de to yngre brødrene deres. Jeg priser livet, skaperkraften og lar følelser og tanker være det de er. Etter at jeg begynte som gravidyogalærer streifer tankene mine innom hvordan jeg ville ha lagt opp en oppfølging av et svangerskap som hadde endt opp uten et levende barn. Jeg skal ikke unnslå at jeg tenker på hvordan livet til Markus hadde kunnet vært anderledes dersom de ni månedene hans imagen min hadde vært mindre preget av kortisol og adrenalin. Jeg prøver å ikke pine meg selv med tankene, men lar de strømme ut igjen og gir slipp. Min kjære yogalærer, Guru Rattana har gitt meg et mantra for dette. "Jeg er et spirituelt vesen som gjør meg en mennekelig erfaring". Det setter følelsene i en meningsfull sammenheng for meg. Jeg har fem meter fantastiske guttebarn å følge opp. Over oss svever for all tid energien fra en første sønn. Min bønn til deg er at du kontakter meg eller en annen gravidyogalærer dersom du kjenner til noen som er i en tilsvarende situasjon. Å miste et barn er det aller største traumet livet kan utsette oss for, underbehandlede traumer skaper alvorlige situasjoner både fysisk og mentalt. Jeg har utviklet MS. Kvinner som har mistet barn er overrepresenterte i gruppen av mennesker som har MS eller liknende utfordringer. En yogaterapeut kan hjelpe til med arbeidet for å gjenvinne tilliten til egen kropp og eget sinn.

Sat Nam.

Gjøvik 30.11.2015