Dette er til deg som er så heldig å ha en eller flere smårollinger i dine nærmeste omgivelser. Enten om du er foreldre eller annet familiemedlem eller/og om du er så velsignet at du arbeider med slike høykompetente pust- og bevegelsesveilederetil daglig, oppfordringen er som følger; observer, lær og ap.

Det lille spedbarnet som i dyp konsentrasjon betrakter bevegeligheten, funksjonaliteten i egen hånd og fornemmer virkningen av den, er en potensiell yogalærer som kan formidle avanserte mudraer(bestemte håndbevelgelser, søk på nettet). Pust langsomt fra magen med hele volumet ditt slik det lille barnet gjør og kjenn langt inn. Hvordan føles det? Området av hjernen din som har til oppgave å oppfatte, styre og behandle det som skjer i hendene er akkurat det området du når dersom du krysser armene foran brystet og dekker hodet med hendene fra ørene og opp med utstrakte fingre. Det er enormt. Mennesker som mister synsfunksjonen kan lære seg å lese med fingrene. Hendene er blant våre fremste verktøy og sanseorganer. De er kulturbærere, formidlere og måten du bruker dem på er intimt forbundet med hvordan du tenker, føler og hva du vil. Tyve gode minutter på ryggen med bevisst pust ogbabyyogisk håndarbeid, kan fint være timen din i yoga eller mindfullness i dag. Husk å takke læreren din for timen!

Har du behov for å styrke både kjernemuskelatur og viljestyrke samt å finstemme vagusnerven din(gjør et nytt søk), er den beste læreren din det lille barnet som ruller seg fra side til side ved hjelp av å synkronisere maskemuskler med nervesystem og rett og slett tyngdekraften. Slike bodyrolls virker også angstdempende, betryggende, og øver rom/tidfornemmelsen i hjernen din. Over i stabilt ryggleie kan du så ta til å spenne de tverrgående magemusklene, mobilisere navlechakraet ditt(enda et søk), løfte føttene en halv fot fra gulvet og begynne å sparke. Ikke sykkelbevegelser(da arbeider du med mest med den delen av psoasmuskelen som stort sett har det fint frem til barna kommer i sykkelkyndig alder), men god gammeldags spark og trekk. Synkroniser med pusten, det ville ikke ramle det lille barnet inn i baksøvne, å kvele god læring ved å stenge den inne! Ikke gjør det du heller. Målet ditt er av enorme dimensjoner, når vi arbeider med navlechakraet handler det om å stå på egne ben. Gå inn for det som er av aller høysete betydning for deg. Som man sier; "If you don´t stand up for something, you will fall for anything". Det er det det lille barnet holder på med.

Mellomstasjonen mellom horisontal og vertikal, liggende og oppreist, er jo det vi på yogisk kaller "lett meditasjonsstilling". Mang en nybegynner har fått erfare at den ikke nødvendigvis er så lett. I hvert fall ikke for den voksne, anspente, ikke-pustene kroppen. For det lille barnet er imidlertid den støtten og stabiliteten det finner i det vi også kan kalle skredderstilling det aller beste utgangspunktet for å øve og prøve ryggradens fleksibilitet og naturlige kapasitet. Når det lille barnet svinger seg rytmisk rundt på hoftende i det vi på yogisk kaller sufisirkler frigjør det rett og slett dopamin fra sitt eget enteriske(4.oppslag) nervesystem i tarmene og stimulerer dermed sin egen læreevne og motivasjon. Det er noen praktfulle kropper vi har. Bli med på sufisirklene. Dersom du gjør dem riktig langsomt og aktivt og samtidig trekker tungen litt tilbake og klemmer den litt opp i ganen(lik barnet som suger på smokk eller tommel) blir virkningen enda sterkere. Har du vanskeligheter med å få de større barna til å sette seg ned med leksene? Gjør sufisirkler alle mann. Dopamin er kroppens eget nevrohormon, din egen bloddoping uten en eneste bivirkning.

Eureka, barnet er på vei opp. Det holder seg først til hendene til en voksen eller i et hvilket som helst tilsynelatende stødige støttepunkt og husker med bøyde knær i det vi kaller stolen. Nei; ikke gåstol eller rullestol eller prekestol eller noen av de andre absurde produktene for voksnes forfengelighet, som leketøyindustrien har funnet på. De gynger på egene bøyde bein. De gynger og finjusterer eget nervesystem, egen ballanse, navlekraft og pust før det er snakk om å rette knehalsene eller fare fremover. Etter hvert strekker de kanskje armene opp mot deg, fremdeles i stolens posisjon og gjør en avansert fysiologisk strekk som om et øyeblikk skal føre til seiersgang mellom stolte favntak.

Når knærne så nesten retter seg opp(de har enda vett til ikke å vandre stivbeint og hoftekneppet rundt i verden, de små) og barnet tar de første prøvende skritt så er det som en klokkeren samklang går gjennom hele kroppen. Psoas, sentralnervesystem, vagusnerven, høyre- og venstre hjernehalvdel; de er nærmest overjordiske der de beveger seg og tilsynelatende har mer strev med å holde kontakt med jordas overflate for ikke å fly rett opp i himmelen, enn å streve seg opp fra en jord som vil trekke dem ned. Det er mirakuløst. Hver eneste gang. Hele fotsålen får prøve seg. Hver eneste nerveende i den enda så bløte legemesdelen forener seg med jordas kraftfelt og bærer hele mennesket. Vi aner bruset fra hele orkesteret i dette løftet. Løftet som bærer menneskeheten. Vi er like forskjellige som snefnugg og sandkorn, men vi bærer i oss en visdom så dyp og inderlig. Rett og slett i vårt eget indre. Ong Namo, Guru Dev Namo lyder mantraet vi bruker til å tone inn til Kundalini Yoga. "Jeg bøyer meg for min indre guru. Jeg bøyer meg for kroppens visdom"