Sølvkrøll om ryggraden og om teltstenger.

Sølvkrøll om ryggraden og om teltstenger.

Verden…hører du, ytrer hun nølende over sølvkrøllefrekvesen.

Hun rister til og med litt på hodet for å maksimere mottagelsen.

Forhindret fra det umiddelbare ansiktstsløftet etter som facebookprofilen er fryst med algoritmisk nådeløshet og muligens snart deaktivert,  skjer det mye mer på egne tekstdokumenter og på papir for tiden. Setningene blir lengre og mer innfløkt. Håret har også vokst eksponesiellt. Hun begynner å likne en sølvtiger.

Nåja, hun klør seg litt ettertenksomt der oppe på toppen mellom de imaginative tigerørene og søker veien tilbake til refleksjonen som hadde vært under utvikling. Hun må ta i litt for den er så innviklet at den sitter som en gjenstridig samvittighetsfange mellom hjerte og hodehjernen. Hun kremter.

Ingen andre er hjemme så hun sier det høyt til krølleantenne…

⁃  Jeg tror at det dere prøver å si er at dere finner det vanskelig å forsone dere med opplevelsen av at noen veldig viktige mennesker som står dere veldig nær, mangler varme for og opptrer med mistenksomhet ovenfor mennesker som ikke ser ut til å stå innenfor deres egen teltduk.

Hun er ikke sikker på om dette begrepet om teltduk henger fast i krøllene for de stammer egentlig fra en forelesning i idéhistorie fra forrige århundre og en hel sønn siden. Dennee metaforen om at enhver står med hånden rundt midtstangen i sitt eget telt, med avtagende empati og ansvarsfølelse for de som står rundt helt proporsjonalt med den forståtte avstanden til dem. Når de ikke lenger er dekket av teltduken er de noen andres sak, eller i værste fall bare sin egen.

Metaforen hadde vist seg brukbar, men til tider smertefull etter som det hadde gått opp for henne at mange hun var glad i og jublende strakk sin egen teltduk over selv holdt til under noe som kunne beskrives som lommetørkler mens til brystlommen i en herresmoking.

Det var slik det føltes nå. Men så var det jo hennes brysomme og ikke helt sympatiske refleksjon. Hun følte ikke at hun hverken dømte eller kategoriserte og hadde allerede i mange år lært seg å leve med noen av disse opplevelsene som en slags klang i det mennesket det kom fra. En klang hun kunne møte og moderere mellom dem slik at det oppsto en vibrasjon med en litt høyere amplitude.

Men  noen lommetørkler hadde krympet i det samfunnsmessige frykt- og mistenksomhetsprogrammet som verserte i media og kommentarfelter. De som sto under disse dukene hadde rykket nærmere sammen og lengre fra andre telt, særlig de som var andre- eller flerfarget.

Se der ja, hun hadde fortapt seg i sitt eget begrepsgalleri igjen og glemt å lytte etter om det var noen som hadde plukket opp nødsignalet fra sølvkrøllene?

Jeg kikket opp fra skjermen i speilet som henger på veggen mot. Den luggen er faktisk en stor sølvlokk formet som et vellsmidd spørsmålstegn mot det høyre øyet som prikken i bunnen.

⁃            Ja takk, tenkte jeg høyt. Jeg skal spørre. Jeg skal stille spørsmål helt åpent og uten beredskapsplan for hvordan jeg skal håndtere svaret jeg får, for da lytter jeg ikke egentlig.

For hvorfor det, er så herlig åpent, så raust og vist når det ikke er koblet til en fordom. Og jeg vet faktisk en hel del om at det er mye jeg ikke vet. Jeg lærer enda mer om det hver dag. Særlig etter at jeg fikk krøllete sølv i håret. Verden…hører du, ytrer hun nølende over sølvkrøllefrekvesen.

Hun rister til og med litt på hodet for å maksimere mottagelsen.

Forhindret fra det umiddelbare ansiktstsløftet etter som facebookprofilen er fryst med algoritmisk nådeløshet og muligens snart deaktivert,  skjer det mye mer på egne tekstdokumenter og på papir for tiden. Setningene blir lengre og mer innfløkt. Håret har også vokst eksponesiellt. Hun begynner å likne en sølvtiger.

Nåja, hun klør seg litt ettertenksomt der oppe på toppen mellom de imaginative tigerørene og søker veien tilbake til refleksjonen som hadde vært under utvikling. Hun må ta i litt for den er så innviklet at den sitter som en gjenstridig samvittighetsfange mellom hjerte og hodehjernen. Hun kremter.

Ingen andre er hjemme så hun sider det høyt til krølleantenne…

⁃            Jeg tror at det dere prøver å si er at dere finner det vanskelig å forsone dere med opplevelsen av at noen veldig viktige mennesker som står dere veldig nær, mangler varme for og opptrer med mistenksomhet ovenfor mennesker som ikke ser ut til å stå innenfor deres egen teltduk.

Hun er ikke sikker på om dette begrepet om teltduk henger fast i krøllene for de stammer egentlig fra en forelesning i idéhistorie fra forrige århundre og en hel sønn siden. Dennee metaforen om at enhver står med hånden rundt midtstangen i sitt eget telt, med avtagende empati og ansvarsfølelse for de som står rundt helt proporsjonalt med den forståtte avstanden til dem. Når de ikke lenger er dekket av teltduken er de noen andres sak, eller i værste fall bare sin egen.

Metaforen hadde vist seg brukbar, men til tider smertefull etter som det hadde gått opp for henne at mange hun var glad i og jublende strakk sin egen teltduk over selv holdt til under noe som kunne beskrives som lommetørkler mens til brystlommen i en herresmoking.

Det var slik det føltes nå. Men så var det jo hennes brysomme og ikke helt sympatiske refleksjon. Hun følte ikke at hun hverken dømte eller kategoriserte og hadde allerede i mange år lært seg å leve med noen av disse opplevelsene som en slags klang i det mennesket det kom fra. En klang hun kunne møte og moderere mellom dem slik at det oppsto en vibrasjon med en litt høyere amplitude.

Men  noen lommetørkler hadde krympet i det samfunnsmessige frykt- og mistenksomhetsprogrammet som verserte i media og kommentarfelter. De som sto under disse dukene hadde rykket nærmere sammen og lengre fra andre telt, særlig de som var andre- eller flerfarget.

Se der ja, hun hadde fortapt seg i sitt eget begrepsgalleri igjen og glemt å lytte etter om det var noen som hadde plukket opp nødsignalet fra sølvkrøllene?

Jeg kikket opp fra skjermen i speilet som henger på veggen mot. Den luggen er faktisk en stor sølvlokk formet som et vellsmidd spørsmålstegn mot det høyre øyet som prikken i bunnen.

⁃            Ja takk, tenkte jeg høyt. Jeg skal spørre. Jeg skal stille spørsmål helt åpent og uten beredskapsplan for hvordan jeg skal håndtere svaret jeg får, for da lytter jeg ikke egentlig.

For hvorfor det, er så herlig åpent, så raust og vist når det ikke er koblet til en fordom. Og jeg vet faktisk en hel del om at det er mye jeg ikke vet. Jeg lærer enda mer om det hver dag. Særlig etter at jeg fikk krøllete sølv i håret.