Et klokt barn foreslo en gang at grunnen til at gamle menneskers hår så ut som skyer, var at de snart skulle til himmelen.

Da jeg var liten satt jeg med farmor i blåbærlyngen ved hytta hennes og sanset hvordan fortellingen hennes om at hun skulle bli til jord en gang luktet.

Da jeg var ungdom sa mamma at hun skulle sitte på en sky og pisse meg i hodet når jeg selv ble tenåringsmor.

Solen skinner på hver og en av oss og ingen kan stige ut i den samme elven to ganger, for alt flyter. Panta rhei, som Heraklit fra Efesos sa for omkring tre tusen år siden.

Håret mitt er et fossefall av sort, grått og sølv.

Livsopplevelsen min forstørres og fordypes av hvert øyeblikk jeg tilbringer i hagen. Mamma har vært utenfor kroppen hun holdt til i før i et drøyt halvår og som middelaldrende tenåringsmor møter jeg meg selv i døra på daglig basis.

I kveld skal jeg meditere over solsnu ved Mjøsas bredd.

Livskompasset mitt er mutidimensjonalt. Mitt eget miikrokosmos involverer mitokondrielt DNA fra 14 generasjoner formødre. Og så makrokosmos utvider seg med både vitenskaplige oppdagelser og åndelig fordypning. Jeg har slått opp med Meta, slått opp med det mediakommerisielle algoritmiske kommentariatet av klandring, utskejmming selvgode hykleheklerier.

En gang skal skyen på hodet mitt forene seg med dette alt som noen sinne har vært og som noen sinne skal bli til, mens kroppshansken min smuldrer opp i subatomære partikler for næring og tæring av det og de som rusler rundt i sin livsopplevelse.

Og jeg ønsker dere alle en riktig inderlig kjent solsnu.

English:

To earth I shall also become... eventually

A wise child once suggested that the reason old people's hair looked like clouds was because they were soon to go to heaven.

When I was little, I sat with my grandmother in the blueberry field by her cabin and sensed how her story about her turning into earth once smelled.

When I was a teenager, my mother said that she would sit on a cloud and piss in my head when I became a teenage mother myself.

The sun shines on each one of us and no one can step into the same river twice, because everything flows. Panta rhei, as Heraclitus of Ephesus said about three thousand years ago.

My hair is a waterfall of black, gray and silver.

My life experience is enlarged and deepened by every moment I spend in the garden. Mum has been out of the body she used to live in for just over six months and as a middle-aged teenage mother I meet myself at the door on a daily basis.

Tonight I will meditate on the sunstroke by Mjøsa's bank.

My life compass is multidimensional. My own microcosm involves mitochondrial DNA from 14 generations of foremothers. My macrocosm expands with both scientific discoveries and spiritual deepening. I've given up on Meta, given up on the media-commercial algorithmic commentariat of blaming, denigration self-righteous hypocrites.

Someday the cloud on my head will unite with this all that ever was and ever will be, while my body glove crumbles into subatomic particles for the nourishment and consumption of it and those who wander about in their life experience.

And I wish you all a really, really well-known solstice.