YOGABLIKK - øyeblikk av fullkommen forening

Når jeg velger å dele dette yogablikket med deg, er det ikke for å lære bort en ny asana eller pusteteknikk. Det er fordi akkurat denne opplevelsen i den naturlige sammenhengen den sto i da, gjør at den fremdeles står for meg som en av mine verdifulle yogaskatter. At den som innvevet opplevelse har blitt en del av meg og hører til i mitt drivhus der jeg fortsetter å kultivere opplevelsene nettopp ved å la de motivere meg selv og kanskje også deg. Det er nemlig selve denne opplevelsen av yoga som natur, som min natur og støtten yoga også kan gi til en enda helere forening med omgivelsene jeg ønsker å formidle min opplevelse av.

Det var en varm sommerdag på et stuegulv i et hus et stykke opp i lia over det løpet der Gudbransdalslågen møter Mjøsa. En kjær elev og venn fra yogapedagogpedagogutdannelsen jeg driver hadde invitert meg og min da åtteårige sønn på besøk for å få se og dele noe av det hun er mest opptatt av; hagen, bier, talende og tiende samvær, yoga. Etter en langsom hagevandring, et sanselig fra fingre til munn-måltid  av solbær og rips varmet og modnet av den gylne augustsolen, tok vi for oss urtene. Snuste og småsnakket, smakte og smattet.

Urtebeddene og bærbuskene ligger like nær boplassen til et velorganisert bisamfunn bestående av ni kuber. Duften av propolis omhyllet oss og den det kjentes som den vedvarende dype summingen fra biene vibrerte helt inn i hver eneste cellemembran i kroppen min. Aktiverte sympativibrasjoner og fornemmelsen av samhørighet og ydmykhet ovenfor disse vesnene som er en så viktig del av jordas livssyklus. Ansiktene til Francoise og Julian var fredsommelige og litt innadvendte. Slik følte jeg meg også. Alt føltes fullkomment og takknemligheten over det hele fylte kropp og sinn.

Det var Jostein som eide kubene. Jostein er Francoises elev; en pensjonert brannmann som nå har viet seg til bier, familien og frivillighetsarbeid. Flyten fra hage til matte var sømløs. På Francoises lyse og solvarmede stuegulv fortsatte vi å la pust i bevegelse formidle og integrere opplevelsen av forening med natur og det viktigste av alt, inn i hele kroppen. Josteins kropp, som har løftet barn ut av brennende hus, stått stødig ved menneskers side som har sett alt de hadde gå opp i flammer, gjenopplivet sitt eget håp etter ganger da det værste kom ham helt inn på livet. Smilet som brer seg over ansiktet hans etter som kroppen myknes i seige sufisirkler kommer helt der inne i fra, det seg jeg. Det er et medisinsk smil. På alle vis.

Bienes surr ble til pranayama, solmodne bærkyss til mudra og mantra, asanaer som tøyde og omfavnet det hele. Vi var nok alle på vei inn i savasana allerede før smeltet ned på mattene våre. Tok i mot og ga slipp. Uten tanke, stille og tillitsfullt fornemmende integreringsmagien. Meditasjonen vi gjorde til slutt... jeg husker at det føltes som vi hadde gjort en hel Sadhana bare med den. En lang pust i et pulserende kosmos av sammenheng og mening.

Etterpå fikk vi besøke, møte og faktisk kjæle med biene(i forsvarlig birøktermundur) og måltidet vi delte rundt Francoises bord besto av mange ting som viste seg å passe veldig godt til honning.

Følelsen av fullkommen helhet fortsatte helt inn i natten og over i neste grytidlige morgen der jeg gjorde min egen sadhana ved bikubene. Summingen ledet gjennom yoga og meditasjon. Tilliten til at vi hører sammen i et univers som er helt, meningsfullt og sant vibrerer igjen i meg hver gang jeg leter frem dette.

Yoga er så mye mer enn det som foregår på matten; opplevelsen av livssyklus i min egen natur, bienes magi, vannet fra fjellene og inn i munnen min, hver eneste celle. Opplevelsen av fellesskapet med alle vesner, av at alt vedkommer meg og av ydmykhet overfor alle kroppenes og prosessenes gåter. Det er yoga, eller omvendt, eller bare er.

Som Om.