Moren min fyllte 75 år i sommer. Med brask og bram og løse hofteskåler danset hun gåstolen sin av hengslene mellom likesinnede av alle aldre, fra alle kulturer og sosiale lag på Sandakersenteret. Jeg hadde enda en yogaeksamen og fikk ikke deltatt, men tok henne og familien med på lunsj i en flytende antikvitet på Mjøsa noen uker etter. Restauranten på Skibladner sto helt i stil med vår kjære matriark. Hun vugget, nynnet og fortalte den ene skrønen etter den andre. Om et familietre som blir mere fantastisk for hvert år som går, om barndomsminner og gamlekjærester og om politikere hun nettopp har vært i møte med i forbindelse med Eldrerådet. Bølgeskvulp, latter og vidløftige planer for fremtiden. Vi nøt virkelig denne junidagen til fulle før vi "vinket rørt farvel til Kapp".

Morgenen etter ringte en opplagt og opprømt Mamma Mia meg og proklamerte at hun aktet å stille ut på høstens Gjøvik Marken. Hun ba meg om å arrangere det for henne(det hadde jo gått så fint da jeg tok meg av høstutstillingsoppmeldelsen hennes for noen år siden). Jeg så gjorde og damen fikk avsatt en bod til utstilling av malerier med litt plass til å å male underveis. Da tiden for evenementet begynte å nærme seg, hadde mamma så store smerter fra hoftedysplasien at hun ba meg om å avbestille det hele. Jeg synes egentlig at det var litt pinlig, for det var en del mailer som hadde gått mellom arrangørene og meg for å få det på plass i utgangspunktet. En time etter samtalen som egentlig skulle avbestille hadde det snudd seg igjen. Tanken på å lage til en fredlig yogaplett på dette ikke helt avspente arrangementet, hadde dukket opp fra det samme stedet som anledningen, fra det blå.

Når ting kommer rekandes på ei fjøl, er det som regel fjøla du har bruk for, sa en gang Alf Prøysen. Jeg har ikke egentlig for lite å ta meg til, og tanken på å stå på messe i fem dager var i utgangspunktet litt fremmesartet for meg. Kremmerier og handling i store butikker passer meg egentlig så dårlig at jeg sjelden kommer gjennom den første butikken på CC her på Gjøvik, før jeg har glemt hva jeg skulle ha og bare vil levitere og fly derifra. Men så var det noe med å møte mennesker. Jeg formidler en hel del på Facebook, her gjennom denne bloggen og jeg har vært innom både aviser og fjernsyn, men det beste er jo å snakke med mennesker om det jeg jo så gjerne vil dele med dem. Så; jeg tok et realt tak i fjøla, heiv meg rundt og ringte tilbake til arrangøren atter en gang.

Det høres sikkert noe misjonsaktig ut, men jeg har et spesiellt utgangspunkt, noen arfaringer og utfordringer som gjør det forferdelig viktig for meg å dele. Jeg har MS og jeg hadde det forferdelig dårlig med det i en lang stund inntil jeg fant ut av at den beste medisinen var de helende prosessene våre egne kropper er i stand til å mobilisere. Med yoga som nøkkel og kroppen som medisinskap. Jeg har også et tidligere yrkesliv som pedagog og skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt tilgang på det fantastiske verktøyskrinet som barne- og ungdomsyogaen er den gang jeg arbeidet med de som hadde trengt den så sårt. Asana, mudra og mantra, før man setter i gang med medisiner. Helse i hvert åndedrag, selvrespekt fra pusten av. Det er slik det er. Jeg håper å møte dere på Gjøvik Marken, foreldre, lærere, alle dere som arbeider med "barnfolk"(som en av flyktningene jeg arbeidet med en gang innførte i språket mitt fordi han synes at det var ulogisk at det fantes mannfolk og kvinnfolk, men ikke barnfolk).

Jeg håper å møte dere som har plager og utfordringer, men som ikke enda har kommet til å finne lettelse for dem gjennom egen kropp. Jeg har lært så mye, erfart så mye av hva yogaen som den teknologien den også er, har å tilby for at du skal kunne leve et helere, lettere, lykkeligere liv som akkurat den du er. Jeg vet at jeg kommer til å lære enda mer, kanskje av deg. For slik er det også. Vi er hverandres lærer, alle som en. Jeg håper du kommer innom boden min. Jeg tror det kan bli fint.