I mai 1996 fikk min aller beste venn påvist kreft. Ettersom det var kort tid siden hun hadde avsluttet ammingen av den yngste datteren sin, hadde kulen i det ene brystet hennes fått vokse en liten stund, maskert under en øm melkekjertel og sunnmørsk forsiktighet.
Jeg husker den første gangen hun fortalte meg om den, og den unnskyldende stemmen hun satte ord på uroen sin med. Hun ville ikke uroe andre enn seg selv, Marion Klubben.

Vennskapet vårt hadde vært ledsaget av og utfoldet seg i, et kvinnekammers med et preg av sykdom, død og sorgterapi. Når hun nå var urolig ga det gjenklang i alle erfaringene vi hadde delt til da, for oss begge. Jeg hadde mistet det første barnet mitt og faren min tidlig i forholdet vårt, og hun hadde en alvorlig syk mor som døde litt etter. Marion arbeidet dessuten som hjemmehjelp hos mennesker preget av livets utfordringer og alvor.
Dette kammerset vårt var der vi gråt litt, lo litt, men løftet mest. Løftet hverandre, løftet skjønnheten og gavene som livet gir. Løftet med kunst, fortellinger, musikk, men også med galgenhumor og syrlige betraktninger over egne og andres små skavanker. Vi var unge, men med noen litt vel tunge erfaringer og utfordringer bak oss.

Brystet til Marion, livet til Marion, frykten og kjærligheten til Marion, dødsangsten til Marion skulle foredle og intensivere dette kammerset videre i løpet av de neste par årene. Vi la planer om alt fra å rømme til Amazonas sammen for å finne en helt spesiell liane i jungelen som ble beskrevet som svært løfterik i kreftbehandling, til hva hun ønsket for jentene sine hvis hun ikke skulle få leve videre sammen med dem.
Jeg gjorde ablegøyer om snapshots fra mitt noe turbulente liv, eltet mavemusklene hennes med latter over skrøner og rabalder. Hun varmet oss med sin altomfattende omsorg for andre mennesker og perspektiv på alt det vakre.

Etter at jeg faktisk hadde reist til Amazonas og kommet hjem med plantemedisin hvorav det meste var helt ubrukelig for henne, fordi plantene var lagt på rom og hun i mellomtiden hadde fått spredning til leveren, strevde jeg stadig mer for å lokke frem den vakre sunnmørske latteren hennes. Hun var så sliten.
Så enormt sliten av stråling og cellegiftkurer, utmattet av berg- og dalbanen i hennes private landskap av håp, tro og nederlag. Fortellingene mine mobiliserte imidlertid omsorgen hennes i like fullt monn enda. Jeg fortsatte på den frekvensen fordi jeg opplevde at hun også i den, gjenfant en klang av en god omsorg for seg selv.
At fortellerbildene mine kunne motivere henne til å få leggene sine vokset og eksperimentere med parykker, hodeplagg og skjerf som kunne glede og løfte den etter hvert svært medisinkantrede kroppen hennes.

Da Marion døde, i mai 1999, var det ikke av kreft, men av avmakt, sorg, den aller mest angstfyllte formen for omsorg og av fornedrelse. To og tredve år gammel gled hun inn i statistikken over alle de som har og som vil bukke under i prosessen av et umenneskelig tungt medisinregime. Medisiner og strategier som hun jo var takknemlig for, men som presset henne til det ytterste og over kanten av hva hun kunne holde.
Vi gikk ofte turer sammen over en bro på Grünerløkka i Oslo, som var smykket med en inskripsjon der det sto; 100 mann kan jeg bære, men jeg brister under taktfast marsj. Det hadde vært lange perioder av taktfast giftmarsj i kroppen hennes. Forgiftningspoensialet til de pillene og tequilaen som hun i fortvilelse brukte til å få tippet seg over de aller siste gradene slik at hun kunne la seg falle, var bagatellmessige. Ubetydelige i forhold til hva som hadde herjet denne vakre, sjelfulle og yndige kroppen i løpet av de siste årene. Men det var nok.

Jeg savner Marion ekstra mye i oktober. Når bladverk og blomster har gitt alt det de hadde av skjønnhet, tørker inn og krisper seg til for å forberede hvile og neste sesong. Hun mangler meg enda mer når jeg pakker meg inn i varme gensere og leter i sokkehaugen etter alt det myke, jordfargede som hun pleide å strikke til oss alle sammen.
Når jeg hører Eric Satie eller irsk folkemusikk, deler jeg av og til en kjærlighetståre med henne. Når jeg strever med å huske bursdager eller andre merkedatoer som hun aldri glemte, når jeg ser min egen kropp sakte men sikkert formes til å bli enda eldre mens Marions aldri ble det- da sender jeg henne et flir og et slengkyss. I en himmelhøy bue med stor kjærlighet ,varme og med takknemlighet for at jeg fikk være hennes venn og slikt sett aldri vil miste henne.

Det er oktober, Marionmåneden over alle måneder. Landskapet rundt meg nynner min og hennes melodi. Igjen har jeg en kvinne like nær meg som strever under tyngden av en farmakologisk prosess som er ment som terapi for en utfordring som startet i et mykt kvinnebryst. En prosess så umenneskelig tung og så ensom, men denne gangen er jeg forberedt. Ikke på å miste, ikke på å fortrenge, ikke på gi opp. Jeg er forberedt på å løfte.

Min kjære elev og venn sitter jevnlig i lotus fremfor yogamatten min, på yogamatten sin. Sammen gjør vi pranajama som er pusteteknikker, mantraer, kundaliniyogiske oppskrifter og meditasjoner. Inne i mellom sykehusøkter og rekreasjonsperioder etter medisineringen hever vi en yogaboble over oss og arbeider sammen med å mobilisere hele det fantastiske selvmedisinerende praktverket hun er av hormoner, nervesystem, organer og prosesser. Offensivt, radikalt, kjærlig og omfattende.

Det er yoga. Det er et yogaregime som skal hjelpe henne til å få det bedre, akkurat der hun er nå. Intet mer, intet mindre. Hverken jeg eller noen annen yogalærer kan love at den vil påvirke veksten av det som har tatt av så voldsomt i kroppen hennes. Men, å veilede denne kroppen til å hjelpe seg selv til å bedre kunne håndtere den fremmede kjemien den er invadert av med denne urgamle teknologien som yoga er; det kan vi!
Og der hun ligger; i dyp avspenning, etter å ha arbeidet seg i gjennom hele ryggmargens forråd av stamceller gjennom de syv energisentrene vi kaller chakraer, ser jeg hvordan det småtickser i det perifere nervesystemet hennes i fingre og ansikt. Det ser ut som hun spiller ragtimepiano i drømme. Jeg kan bare ane hva som skjer der inne i det sentrale nervesystemet. Det er mennesket i helningsprosess og det er mennesket i fred.

"We are yogis;; we bend, we don´t break".

"The impact of inner peace cannot be exaggerated".

Hvor enn du er og hva enn du gjør. Hvis du selv har, eller har en venn som er under kreftbehandling; vurder å finne en yogaterapeut eller lærer som supplerende behandling!

Gjøvik, 29 oktober 2015

ENGLISH

In May, 1996, my best friend was diagnosed with cancer. She had just finished the period of breast feeding her youngest daughter and the lump in her breast had time to grow without being detected under her tender mammary gland.
I remember the first time she told me about it and the apologetic way she worded her worries. She didn't want to alarm the people close to her.

During our friendship, we all knew disease and death too well, our relationship had sided a lovingly kind of grief therapy. Now that she was so worried, it resonated with all the experiences we had shared until then, for the both of us. I had lost my first child and my father early in our friendship and she had a very sick mother who died shortly thereafter. Marion also worked as a care worker with people who also knew the challenges of life and the seriousness of it.

In the realm that our friendship was, we cried a little, laughed a little but mostly lifted each others spirits. We focused on the beauty and the gifts of life, art, music and stories; some times with a touch of dark humor and sharp remarks about our own and others defects and imperfections. We were young, but with a lot of heavy moments in our past.

Marion's breast, her life, her love, her fear and her death angst intensified the realm of our friendship during the following years. We planned to escape to the Amazons together to find a particular kind of vine that was described as a very promising cancer cure. She also told me what she wanted for her two daughters if she were not to watch them grow up.
I told her stories and snapshots from my turbulent life, tickled her funny bone with made up stories and jokes. She warmed us with her encompassing care for other human beings and perspective on all the beauty that surrounds us.

After I actually went to the Amazons and returned with plant medicines, most of it useless to her ailments because her cancer had spread to her liver, I strived more and more to hear her beautiful Sunnmøre laughter.
She was so tired. So very tired after radiation therapy and chemo. Exhausted by the roller coastering in her mind of hope, belief and disappointment. My stories still brought out her care giving personality. I continued on that frequency because I felt that it met with her sound current and uplifted her. My stories motivated her to get her legs waxed, experiment with wigs, hats and head scarves that would lift her spirits in a time of challenge.

When Marion died, May of 1999, it was not cancer that caused it, but powerlessness, grief and the angst of not being able to care for her loved ones. 32 years old, she slid into the statistics of those who can't take the intense and almost inhuman amount of medicine regimens and treatments. She was thankful for the existence of this technology, but it pushed her over the edge.

We went for walks a lot over a bridge in Grünerløkka, Oslo, that was inscribed with this text: “I can carry a hundred men, but I will collapse under a parade”. For a long time, there was a toxic parade in her body too. The potential poisoning of the pills and the tequila that she in despair used to push herself over the edge so she could finally rest, were nothing compared to what had ravaged her beautiful, soulful and precious body during the last years of her life. But she couldn't take it anymore.

I miss Marion the most during the month of October. When the leaves change and the flowers run out of all they have given us during the summer, crisp up and prepare for the next season. I can feel that she's gone even more when I wrap myself in warm sweaters and look through my sock drawer for all the soft, earth colored things she used to knit for all of us.
When I hear Eric Satie or Irish folk music, I shed a tear of love for her. When I struggle to remember birthdays or other dates of importance that she always remembered, when I see my body slowly growing older while Marion's never did – I giggle and blow her a kiss. In a sky high arch filled with great love, warmth and gratitude for the friendship we had and that that she will always live on in my heart.

It is now October, the Marion month over all months. The landscape around me hums our melody. Again, I have a woman close to me, that struggles under the weight of a pharmacological process that is meant as therapy for a challenge that started in a soft woman's breast. A process so inhumanly harsh and lonely, but this time I am prepared. Not to lose, not to repress, not to give up. I am prepared to lift. Lift with her, mobilizing everything good from the two of us and the world around us, with Kundalini Yoga.

My dear student and friend frequently sits in the lotus in front of me on her yoga mat. Together we do Pranayama, which are breathing exercisers, mantras, kriyas and meditations. In between hospital visits and recreational periods after medication, we create a yoga bubble over us and work together to enhance the whole wonderful self medicinal masterpiece of hormones, nervous system, organs and processes that is the human body. Her body, my body and your body.

Offensive, radical, loving and extensive. It's yoga. It's a yoga regimen that will help her feel better, right where she is now. Nothing more, nothing less. Neither I or any other yoga teacher can promise that yoga will diminish the chaotic growth in her body. But to guide this body to deal with this foreign substance it is invaded with, using this ancient technology that is yoga; this we can do!

And there she lies, in deep relaxation after working through her plethora of stem cells in her spinal cord, through the seven energy centers we call chakras, I see how her nervous system is giving her tiny tics in her fingers and face. It looks like she's playing ragtime piano in her dreams – I can only imagine what's going on in her central nervous system. It is the human being in a healing process and it is the human being in peace.

"We are yogis;; we bend, we don't break".

"The impact of inner peace cannot be exaggerated".

Wherever you are and whatever you do, if you are yourself going through a cancer treatment or know somebody who is, consider finding a yoga therapist or a teacher as an addition to the treatment.

Gjøvik, 29 October 2015